En gang tidlig på 2000-tallet ble jeg forelsket.
Jeg vil ikke si det var en typisk tenåringsforelskelse, for når kan egentlig forelskelse kalles typisk, men forelsket, det var jeg. Han var så annerledes enn meg. Atletisk, men ikke skrytende, sikkert glad i friluftsliv og fjelltopper, våt mark og gummistøvler, å sitte i timesvis i en hvit jolle på utrygt vann og hale inn fisk mens barnålene stikker i nakken og man får gnagsår på fingertuppene. Antok jeg. Han kunne spille alle slags instrumenter, fant jeg ut etter en stund, og en gutt med gitar, det er en innertier nesten uansett hvordan gutten med gitar ser ut. Ettersom jeg på den tiden var mest interessert i å skrive engelske sangtekster bygget opp av nødrim og skjulte budskap måtte jo denne gutten med gitaren være min perfekte partner. Og motsetninger tiltrekker hverandre, ikkesant? Minus og minus, det blir pluss det?
For jeg hatet gummistøvler. Mer hatet jeg turer i fjellet med gummistøvler og den tyngende lukten av myr og regnjakka som prøver å klistre seg mot ullundertøyet men bommer og sitter fast i regnbuksa istedet og alt gnisser og lukter Norge og fukt og trær. Røttene på bakken dukker opp fra ingenting og spenner bein på deg, hullene i bakken passer perfekt til foten din og den samme følelsen i magen som da man gikk på barneskolen og ble tvunget med ut på skogtur i høstregnet hviler like tungt over skuldrene som tåka som ligger foran deg.
Men forelskelsen, den tok liksom ikke slutt. Hver gang jeg skulle spise pirket den borti sommerfuglene som lå og sov i magen min og ødela hele matlysten, hver eneste gang. Da jeg prøvde å sove holdt den øynene åpne med fyrstikker og tvang meg til å forestille meg at jeg noen gang skulle spørre om vi skulle finne på noe, som igjen gjorde meg så nervøs at jeg lå og vred meg resten av natta.
Det var en lang og slitsom periode. Til slutt bestemte jeg meg for at dette, Terese, dette går ikke lenger. Og det gikk jo ikke lenger heller, jeg mener, det er begrensa hvor lenge et menneske kan gå uten mat og vann og søvn, så jeg tenkte at det er nå eller aldri. Og akkurat da jeg skulle sende ham en melding med min eksepsjonelt kule mobiltelefon med egensnekra deksel, da ringte han meg! Og hva spurte han om, jo om vi skulle finne på noe! Jeg ble stum og dum som en pinne og satt der og bare sa ja, okei, takk, vi sees, hadet. Og vi hang og snakka hele den sommeren, husker jeg, om alt, om verdensrommet og hvordan det føles å dette ut av senga og diskuterte hvorfor mennesker egentlig går med hatt når det verken regner og er sol, og om hvordan man kunne lage de aller beste geléshotsene, alle sånne småting som betyr lite i den store sammenhengen, men ikke så lite likevel. Det var en sommer av de sjeldne, de som jeg sikkert kommer til å se tilbake på når jeg som gammel frue sier “alt var så mye bedre før”.
Forelskelsen min og jeg ble aldri noe mer enn venner, og nå er vi mye mindre enn venner, degradert til facebook-venner tror jeg vi kan si, av den typen man går inn på en gang i blant bare for å se hva som skjer i livet, men egentlig ikke bryr seg så mye. Fem døde minutter liksom.
Men det er fint å ha vært forelsket, da.
