Søndag

Det er så deilig å være hjemme alene.

Å sitte ved vinduskarmen på kjøkkenet på en litt vond stol og høre på gammel musikk. Ella Fitzgerald, Tony Bennett, Yves Montand. Mitt selskap i en times tid.

Det er så deilig å være alene litt, ikke bare hjemme, men i byen generelt. Å stå opp fordi man er uthvilt, ikke til lyden av søppelbil eller barn som går tur med den mest bråkete barnevogna i historien. Bare til tanken på nystekte rundstykker og te i vinduskarmen, en rumlende mage og et ulest Pondusblad.

Det er så deilig å være alene, og bare lese de 65 nye blogginnleggene som venter på en i Bloglovin. Nesten skummelt hvor hjemme jeg føler meg i det mange skriver. For eksempel skrev Wilderness om hvordan man bør feire halvtårsdager. Jeg liker det konseptet. Jeg feirer alltid litt 4. september, men når jeg forteller det til folk ler de litt og sier «jammen det er jo ikke verdt å feire». Jo. Det er det. Feire når man kan det, sier jeg. Feire at det er søndag og du ikke er fyllesyk med å gå på mathallen og kjøpe pai. Feire at du kom deg gjennom kundemøtet med en blomsterbukett. Feire vennene dine med en prosecco på døra, feire at noen har tatt en sjanse med å si «Bra! Du er sjukt flink og dette kommer til å gå helt bra, og vi støtter deg hele veien gjennom». Folk må bli flinkere til å si sånt. Og tenke mindre på alt som ikke kommer til å gå.

 

M

Jeg har lest gjennom gamle kladder på bloggen og det kjennes som om jeg blir kjent med meg selv på nytt.

Herregud så mye jeg har skrevet. Så mye jeg har fortalt gjennom billige metaforer, dårlige rim og desperate setninger som gjør at jeg ikke tør å publisere innleggene. De føles som det innerste av meg, og det er de jo, de gangene jeg setter meg foran tastaturet, tømmer hodet og kun fokuserer på akkurat her, akkurat nå. Da er jeg mest meg. Ordene som fosser ut gjennom fingerspissene mine, de former tanker jeg ikke visste jeg hadde, jeg skriver på speed, jeg fjerner ingenting, jeg redigerer ikke før jeg har lest gjennom to ganger. Og da kun skrivefeilene, for jeg misliker skrivefeil.

Det er da jeg er mest ærlig. Da, og når jeg blir sint. Det skjer iblant. Jeg prøver å legge bånd på meg, prøver, men vil egentlig ikke. Jeg må si det. Jeg må fortelle. Jeg må få dem til å forstå at grunnen til at jeg tenker sånn som jeg tenker har alt med dem å gjøre, og ofte lite med meg å gjøre. De må da skjønne det.

Lyden av lette fingre på tastaturet. En fattig versjon av touchteknikk jeg lærte som liten. Folk skjønner ikke at det er lettere å skrive riktig når man ser på skjermen og ikke tastaturet. Som at man må løfte blikket når man kjører bil for å kunne forutse hva som skjer der fremme. Som at man ikke må fokusere for mye på fingrene når man spiller gitar, men bare høre på musikken og la den komme uten å være så opptatt av at alle tonene er riktige. Det er uvant i starten, men man venner seg til det. Som med øl og østers og rutinelivet. Det er det som er hemmeligheten. Skrive uten å være redd for at ordene skal gi mening.

Men jeg feiger jo ut når det virkelig gjelder. Og tekstene som forteller aller mest forblir kanskje gjemt.

Ut

Jeg låner en sofa hos en venn.

Det ble for mye oppstyr der jeg egentlig bor. Noe i atmosfæren i alle rommene gjør at det føles tett og innestengt, som om jeg sakte kveles av følelser der inne.

Så jeg tok litt fri, en sofahelg hos en jeg egentlig ikke kjenner så godt, for å være litt for meg selv i selskap av andre.

Å sove på sofaen i en venns leilighet gir noe ekstra, synes jeg. På puter som sklir litt til siden, med knærne bøyd fordi bena er litt for lange, i sengetøy som lukter annen tøymykner enn den jeg har hjemme. Det er så fint. Så våkner man til at vennen og kjæresten står opp i rommet ved siden av, tasser ut i morgenkåpe og setter på tevannet. Jeg later som jeg sover litt til og blir vekt med en nylaget kopp lady gray med akkurat passe mye honning, som om vi har kjent hverandre i årevis og de har sett meg brygge te hver lørdag.

Sofaen jeg låner står langs kortveggen i en stue med karnappvinduer, ananaspynt i vinduet og filmplakater på veggene. Bugnende, grønne planter gjør luften frisk selvom vinduene ikke kan åpnes helt og lukten av grønnsåpeparkett ligger lett i luften ennå. De har gjort vårrent. Man ser det på figurene i vinduskarmen som ikke har et eneste støvkorn på seg.

De har nådd min mors standard når det kommer til støvfrie dager.

Sukkerbryllup

Her om dagen hadde WordPress og jeg sukkerbryllupsdag.

Tenk på det. 6 år sammen. Lenger enn noe annet kjærlighetsforhold jeg har hatt. Mye har skjedd også, jeg har forandret meg, bloggen har forandret seg, og jeg har skrevet mye om det. Jeg har flyttet fra Norges beste by til dens storebror, vært rundt i verden og sett noen av stedene jeg har ønsket å se mest, satt nye mål for fremtiden, snakket meg inn og ut av kriser, testet nye teknikker for å overleve vinteren og startet nye rutiner i livet som jeg har hørt skal hjelpe til med nettopp dette. Å overleve.

De neste 6 årene skremmer meg litt. Når WordPress og jeg når silkebryllupsdagen er jeg spent på hva jeg kommer til å tenke. Hva som skal skje de neste årene. Om jeg fortsatt er i Oslo, og om jeg har bodd det året i New York. Om jeg har familie. Om jeg nådde midtlivskrise nr 2 da jeg rundet 30, og om jeg fikk overraskelsesfest i bursdagsgave. Om alle jeg står nær fortsatt lever. Om jeg fortsatt synes det er flaut å spise alene på kafé, eller om jeg har vent meg til det med årene.

6 år er så lang og så kort tid.

Te

teacup

Det som er så fint med november, og vinteren generelt, er at man liksom gjenoppdager hele tekonseptet. Så jeg lagde en spilleliste som passer til de morgenene/kveldene man sitter akkurat passe ubehagelig i sofaen og prøver å balansere bok og tekopp på fanget.

Listen heter selvforklarende nok Te, og du finner den her.

Lorde

Det er ingen hemmelighet at jeg har en liten crush på Lorde om dagen. Royals er den perfekte sangen å gå til bussen med om morgenen så den er blitt en del av morgenrutinen. I stad kom jeg over denne coveren av Pentatonix og tenkte «hey, dette var jo faktisk litt kult».

 

Ikke såå fan av boybandvibben den gir, men digg likevel!

 

Krisp

Lyden av tygget ljomer i veggene.

Føles det som. Jeg sitter på kino. Jeg har kjøpt baconcrisp og noterer meg at baconcrisp ikke er snacks for stillegående kinofilmer. Baconcrisp kjøper man til Avengers eller Bond eller andre filmer med mye lyd, mye action, ikke filmer med lange scener der hovedpersonen stirrer ut et regntungt stuevindu mens surrounden gir gjenklang til vasne bylyder og en due som kurrer i vinduskarmen.

Jeg driter i det. Tar en til.

En gang for lenge siden sa noen til meg at jeg bråker mer enn normalt når jeg spiser potetgull. Her gjør jeg det nesten med vilje, som for å markere mitt revir; her er jeg folkens, og jeg spiser baconcrisp under årets lengste stumfilmscene på kino!

Hun ved siden av meg ser på meg i øyekroken. Hun tror ikke jeg legger merke til det. Jeg tar en til.

Da jeg var yngre brydde jeg meg ikke om hva folk mente. Jeg spiste baconcrisp på kino uten å tenke over det. Kledde meg i neonrosa nettingknestrømper og matchende hjemmedesignet caps. Fortalte han jeg var forelska i at jeg trodde på gjenferd uten å være redd for at han skulle tro jeg var gal. Sa klart ifra til hun som trodde hun kunne komme tilbake til gamlegjengen etter at hun åpenlyst hadde mobba hun ene og samtidig prøvde å innynde seg hos noen andre, at det kunne hun bare glemme. Et vennskap kan ikke bygges på konstant tilgivelse fra den ene parten.

Hun sa unnskyld et halvt år etterpå. I et brev, i jula. Jeg fant det da jeg rydda her om dagen, ble litt sentimental, tenkte jeg burde sende en melding og si hei, du, vi glemmer det som skjedde for 10 år siden. Men jeg ombestemte meg.

Scenen er umåtelig lang. Og stille. Jeg begynner å nærme meg bunnen av baconkrispkartongen av ren kjedsomhet, krønsjer innpå den ene biten etter den andre, hun ved siden av meg ser rett på meg nå. Lyset fra skjermen danser over rynkene rundt den igjensnurpede munnen hennes. Jeg setter boksen fra meg, smiler tilbake, hun snur seg fornøyd frem igjen.

Hovedpersonen har flyttet seg til kjøkkenet, tar en røyk; en tynn, pistrete jente i okergul strikkegenser, uten truse på. En klisjé som beveger seg på skjermen med blek hud, kort hår og fyldige lepper. Norge er så langt unna Hollywood.

Før klarte jeg ikke å gå alene på kino. Eller kafé. Hatet tanken på å sitte alene med meg selv midt ute blant folk. Så flyttet jeg til byen og så at de aller fleste mennesker sitter alene med seg selv. Dessuten sitter mange alene med seg selv sammen med folk de kjenner, de taster på mobilen eller blar i avisen eller konsentrerer seg om en halvspist paninimedkyllingogpesto og noen ganger virker det ikke engang som de vet at deres utkårede sitter ved siden av dem. Selv om de har vært sammen i fem år og har bodd sammen i tre av dem fordi det var billigere enn å bo i kollektivet på St. Hanshaugen. Det gjør meg trist. Da foretrekker jeg å sitte med meg selv og kanskje et headset og røre honningen ut i teen på en kafé. Eller å spise bråkete snacks på kino.

Kvinnen på kinolerrettet beveger seg ut på gata. Forhåpentligvis med truse på, tenker jeg, og ser at de spinkle bena er bare under ullkåpen. Jeg tenker at hun må fryse, prøver å se etter nupper på huden hennes, men filmen er blurry, sikkert for effektens skyld. Livet er blurry, liksom. Photoshopfarget, Instagramfiltrert og blurry så kvisene ikke synes. Jeg syns det er et teit budskap.

Boksen er tom lenge før filmen.

Ikke gå og se en mørk, dyp, norsk film på kino alene folkens.

Miks

I run the office and tend the cabins and grounds and do the errands for my mother. The ones she allows I might be capable of doing.
And do you go out with friends?
Well a boy’s best friend is his mother.

Psycho

 

 

Denne sangen går på repeat om dagen. Minner meg delvis om nå og da liksom, og det liker jeg.